De merkelige filmformatene

Kan de "merkelige" filmformatene vi har hatt opp gjennom historien fortelle oss noe som helst om hvordan vi bør fotografere i vår digitale tid? Ja, mest sannsynlig!
Også fotoverdenen er full av teknologiske krumspring og blindgater. Ulike filmformat er en av dem.
Trodde du at den teknologiske utviklingen var lineær, og at innovasjon fulgte innovasjon i en serie suksesser? Selvsagt ikke. Den fototeknologiske utviklingshistorien er full av eksempler på mer eller mindre gode forsøk som – for å si det ekstremt folkelig – gikk rett i dass.

Konge på haugen
I en svært lang periode i fotografiets historie var Kodak «konge på haugen». George Eastman, grunnleggeren av Kodak, revolusjonerte fotograferingen ved å lage kameraer og filmformat så var så enkle at alle kunne fotografere: You push the button, and we do the rest.
Så kom rullefilmen, og lenge var det kun dette det handlet om, selv om det også her var ulike varianter. Blant annet kom en kamera/film-variant som gjorde det mulig å skrive rett inn på filmen mens den var i kamera. Med andre ord en slags «metadata».
Men så kom 35-mm-filmen som gjennom mange tiår revolusjonerte fotograferingen: man fikk mange bilder på én rull, filmkassettene var hendige og små, det var (relativt) lett å skifte film, samt at kvaliteten på bildene ble gode nok. I forhold til de gamle negativene som f.eks. kunne være 6x9 centimeter, var selvsagt 35-mm film ikke mye å skryte av, rent flatemessig. Men nye filmemulsjoner ga lysømfintlige filmer uten alt for mye korn selv på dette lille formatet, og 35 mm film ble det «alle» brukte.

Stadige «innovasjoner»
Jeg vet ikke helt når det startet å gå utforbakke med Kodak. Kanskje var det for alvor på 80 eller 90-tallet. Hvert tiende år kom utviklingsavdelingen hos Kodak med idéen om at 35 mm-filmen ganske enkelt var for god for den jevne forbruker. Argumentasjonen var besnærende: Undersøkelser viste at bare 97 % av bildene ble forstørret til formater over 10x15 cm. De fleste kunne med andre ord klare seg med mindre filmformat, som bare ville gi ubetydelige kvalitetsforringelse på 10x15-bilder.
Slik kom for eksempel den knøttlille 110 filmen på markedet i 1970-årene. Bildene var hårreisende dårlige. Ti år senere kom Disc-filmen på markedet. Resultatet var om mulig enda verre. Ytterligere 10 år senere kom APS-systemet, med et «variabelt» filmformat, men langt mindre enn 35-mm-film og kvalitetsmessig deretter.

De «nye» og mindre filmene ble solgt til samme pris som de gamle, og til en brøkdel av kostnader for å produsere filmene, dvs. base og sølvkorn. For Kodak var dette på kort sikt muligens god butikk. Problemet var at Kodak stolte på bedriftsøkonomene, og spurte ikke hvordan fotografene tenkte. De ønsket i større grad å ha en film som var god nok når de en gang i mellom hadde tatt et blinkskudd som fortjente å bli forstørret skikkelig opp. Da var det «gjennomsnittlige» ikke godt nok.
Så kom den digitale tidsalderen snikende inn også i fotoverdenen. Kodak var svært tidlig på banen, og faktisk en av de digitale pionerene. Men når man selger tonnevis av film og fotopapir er det kanskje forståelig at man ønsket å dysse ned en konkurrerende teknologi som til de grader ville sage over den gyldne greina de satt på.
Det var ikke bare ulike små filmformat som gikk i dass for Kodak. Hele konsernet forsvant mer eller mindre. Spør en 15 åring om han/hun har hørt om Kodak!

Lærdom?
Er det så noe som helst vi kan lære av historien når det gjelder filmformater?
Her er en av mine små kjepphester: At alt for mange mennesker lar seg blende av «ny teknologi» og tar alt for mange verdifulle bilder med utstyr som gir elendige bilder. Fotoalbumer fra 1970, 1980 og delvis 1990-tallet med 110, disc, 126 og APS-bilder er ikke mye å rope hurra for i dag.
Jeg så nylig et fotoalbum med bilder i 10x15 cm-format som i hovedsak var tatt med et mobiltelefonkamera. Grøss og gru. Noen få solskinnsbilder var akkurat bra nok. Men alle innebildene var kornete og fargeløse. De så muligens fine ut på den lille skjermen, men som papirbilder holdt de ikke mål.

Stakkars unger som rent fotografisk «mister» en hel barndom. Og synd for de foreldrene som oppdager dette for seint.
Så historien gjentar seg.

Dette er en litt omarbeidet artikkel fra forfatterens fotoblogg: http://infotobloggen.wordpress.com/
 -
110 og 126-film - ikke bra
 -
Disc-film - en katastrofe
 -
APS-film - ikke så bra som 35 mm
 -
35 mm film var enerådende i mange tiår
 -
Her kunne man skrive bak på filmen, dvs. de første kameraene med "metadata"
 -
Ulike filmformater, sett i sammenheng
 -
Det er vel en viss logikk at store bildesensorer kan gi bedre og skarpere bilder enn små.

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Bjørnar P.
For meg er det uklart hva artikkelforfatteren vil frem til.
At det er lite lurt å ta verdifulle bilder med utstyr som gir elendig resultat er det lett å være enig i, og 110-formatet er et eksempel på dette.
Det er også lett å finne skrekkeksempler på bilder tatt med mobiltelefoner fra noen år tilbake som ga dårlig bildekvalitet.
Alt dette handler om etterpåklokskap, som ikke nødvendigvis er så relevant i dag.
Forfatteren skriver avslutningsvis at "det er vel en viss logikk at store bildesensorer kan gi bedre og skarpere bilder enn små."
Isolert sett er jo dette korrekt, men man må huske at den bildekvaliteten som et gitt areal på en bildebrikke gir i dag (med tilpasset optikk) er noen helt annet enn tilsvarende areal på film for noen tiår tilbake.
Det nevnte 110-formatet har tilnærmet samme format som dagens m4/3-kamera, og forskjellen i bildekvalitet er enorm.
I filmes dager ville jeg støttet en påstand om at et filformat på 24x36mm var minimumskravet for å få veldig god bildekvalitet.
I dag vil et m4/3-system gi en bildekvalitet som overgår det som var mulig på "fullformat" i filmens dager, og en moderne mobiltelefon kan gi en bildekvalitet som langt overgår det folk flest fikk til med sine kompaktkamera i filmens dager.
Det store spørsmålet, som artikkelen hverken stiller eller svarer på, er derfor hvor stor bildebrikke som er optimalt for ulike behov. En større bildebrikke vil føre til et større, tyngre og dyrere kamerasystem enn en mindre bildebrikke.
I noen situasjoner vil en større bildebrikke gi bedre bildekvalitet, men ikke alltid. I tillegg er ofte denne forskjellen mer teoretisk enn praktisk.
Mange kjøper et kamerasystem som er unødvendig stort, tungt og dyrt fordi de tror at man "må" ha "fullformat" for å få god bildekvalitet.
Det var langt på vei korrekt i filmens dager, men ikke i dag.
14.8
Thomas W.
Hva en brannfakkel ;-) Tommel opp.
Også hvis jeg er enig på det meste (spessielt på kjepphest) tenker jeg at vi også må ser på hvordan mennesker nå og i framtiden ser på bilder. Papir blir mindre og mindre (i hvert fall på 10x15 ;-) ) og skjerm ta mer og mer over. Dette er synlig ikke bare på Instagram, Facebook eller annen websider men også i teknologisk utvikling av photo frames i de siste årene. Blir i hvert fall spennende hva kommer etter nå også produsenter av kamera har lagt merke til at det finnes grenser i hva kan realiseres med en format. Ville ikke undrer meg nå Nikon kommer med en stører format på deres ny sensor enn 24x36.

Hilsen
Thomas
13.8
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu